Perlen

Ord kan ikke beskrive de følelsene man sitter med når man hører om dramaet som utspilte seg i Oslo og på Utøya fredag kveld. Det føltes så uvirkelig, og det første man tenker er at det umulig kan stemme. Når man så får se de iskalde fakta i øynene morgenen etter, går det sakte men sikkert opp for en. Hele lørdagen gikk med til å se nyheter. Sannsynligvis for de fleste. Man sitter med et konstant håp om at det hele bare skal være en vond drøm. Men det er det ikke. 

Jeg var selv på utøya for 11-12 år siden. Fine Utøya med alle de engasjerte ungdommene. Utøya, som er et fantastisk sted hvor ungdom kan stå sammen. Utøya, som er et sted ungdom utvikler seg, skaper nye vennskap, lærer nye ting og deltar. Deltar i alt fra politiske debatter, til sport, til konkurranser og konserter. Utøya, det fine sommerstedet med alle de gode minnene. 

For noen. Men desverre ikke for alle. Ikke for de som var der i år, ikke for de som kom hjem, og ikke for de som aldri vendte hjem. 

Det som imponerer meg mest med ungdommene som var på Utøya under denne tragedien, er noe jeg leste i en artikkel i går kveld. En gutt som hadde gjemt seg på toalettet i over 2 timer kunne fortelle at da de kom på fastlandet satt mange av ungdommene og snakket om hvor fint de hadde hatt det på Torsdag kveld. Er det ikke utrolig? Disse ungdommene har hatt døden pustende i nakken, men klarer allikevel og tenke på det positive de gjorde dagen tidligere. 

Jeg er dypt rørt, imponert og kan ikke annet enn å bøye meg i støvet for disse flotte, sterke ungdommene. De har sett og opplevd noe man ikke kan forestille seg, men allikevel er de bestemt på å klare å gå videre. Det er unge mennesker med mengder av håp og pågangsmot. Det er unge, norske mennesker. Det gjør meg stolt av å være norsk!

Men man skal ikke glemme de omkomne, de skadede, og alle pårørende. Jeg kondolerer på mitt dypeste, og jeg håper de pårørende kan se håpet jeg ser i de ungdommene som overlevde. 

Jeg tenner mitt lys for de omkomne hver dag. Jeg håper lyset i de overlevnes hjerter er tent for alltid. 

Vil gjerne avslutte med de 3 første vers av Nordahl Griegs dikt; Til Ungdommen, da jeg synes det sier mye om den norske ungdommen i dag.

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

Skal man være Pippa så får man gjøre det med stil. 

Med disse ordene i bakhodet satte brudens mor og søster/forlover (meg) seg i bilen med mann og barn og kjørte langt om lenge for å komme til kjolebutikken. Det er selvfølgelig ikke hvilken som helst kjolebutikk, og vi kjørte i 5 og en halv time, og vel så det for å komme frem til butikken. Det ar en fin tur ihvertfall, og vi kjørte rett ut i havet.

Fantastisk vakkert å kjøre Atlanterhavsveien. Anbefales!

Etter en bedre middag med etterfølgende hotellovernatting gikk turen til kjolebutikken. Uten menn og barn, selvfølgelig. De ble planta på en sportsbutikk. Kjoler ble prøvd, og forkastet. Vi var ikke ute etter et tyllmareritt, men som de kvinnene er kunne vi jo ikke unngå å svømme litt rundt i tyllvoldtatte prom-dresses fra tidlig 90`tall et par ganger. Vi hadde jo en verden av kjoler foran oss, og en god latter forlenger som kjent livet. Etter diverse anfall av krampelatter, enkelte felte tårer over glidelåser som ikke ville igjen, og noen "bildebeviser" på Iphone, fant vi begge "den perfekte kjole". 

To kjoler. Ulike som dag og natt, men som begge bringer fram en fantastisk følelse i oss. De perfekte kjolene. 

For ikke å avsløre kjoledrømmen riktig ennå, får dere se deler av den. Altså farven.

Sorry folks. That's all I have to give!

ikk mange fler mail enn normalt, negative sådan, angående mitt forrige innlegg. 

Jeg vil, først og fremst si at jeg setter stor pris på at mine lesere er så lojale at de gir meg tilbakemeldinger. Og hyggelig nok får jeg nesten kun positive kommentarer på bloggen. Pr mail får jeg litt av begge dele, men meste negativt faktisk. Det positive for meg et jo at jeg får mulighet til å forvare meg, uten at det er "offentlig". Til gjengjeld synes jeg det er litt synd at folk føler de ikke kan si sine meninger "out loud", mest sannsynlig pga. all kritikk man lett kan få for det. 

Vel, jeg er lei meg for at mange føler jeg snakker "nedverdigende" mot spiseforstyrrelser på grunn av en, fra min side, halv-humoristisk-ironisk overskrift i forrige innlegg. Men, kjære meg, hva med alle oss som ikke er spiseforstyrret som må høre om alle de vanskeligheter de spiseforstyrrede har med å gjøre? Og hva med alle de "Tynne" som forteler om alt de misliker med de "feite"?, og Hva med alle de friske som klager over de syke og omvendt? Altså, Slapp av!

Dette var altså aldri en debatt om dette. Mitt synspunkt er at jeg fremmer en sunn livsstil, THAT`S IT!. Men serriøst, sorry hvis jeg fornærmet noen. Spesielt dere som påvirker unge bloggere til det motsatte...

SERIØST!

Så fikk jeg selvfølgelig en mail fra en av mine herlige lesere som i all sin bekymring lurte på om jeg (and I quote): "ikke kan la være med å slanke deg for du er nydelig som du er"...

Dette er da, en kommentar til mitt nye"Treningsprosjekt", hvor jeg har store planer om å bli en veltrent mamma. Vel, kjære leser, og andre som måtte finne på å tro at jeg er enda en av de anorektiske motebloggerne som ikke spiser ett eneste gram karbohydrater og har angst for alt som fyller opp magen samtidig som jeg løper 3 mil hver dag, NEIIIIIII!

Jeg har virkelig ingen ambisjoner om å hverken gå ned i vekt eller bli fanatisk når det kommer til trening og kost. Jeg vil trene og leve sundt, og rett og slett ta imot alle helsegevinstene og eventuelle forandringer det har på kroppen med åpne armer. 

For å understreke hva jeg mener, vil jeg gjerne skrive et par ord om mine "Treningsidoler". Dette er to jenter hvis blogger jeg følger daglig. Og jeg lar meg selvsagt påvirke av deres smittende gode humør og mengder av energi. Dette er jenter som vil noe. Dette er jenter man trygt kan se opp til. 

De to jeg snakker om, er Silje Mariela (www.bodywork.blogg.no) og Kristine Weber (www.kriweb.no). Ikke bare kroppene, som jo ser fantastiske ut, men også motivasjonen og evnen til å ha treningen som en livsstil er avgjørende for at jeg har valgt dem. Jeg har fått tillatelse til å låne to bilder av dem, slik at vi en gang for alle kan se hvor fantastisk flotte de er, og hvor heldig man er hvis man kan oppnå en lignende fysikk. 

Silje Mariela

 
Kristine Weber

Jeg vil også påpeke noe de begge er riktig dyktige med, og det er kosthold. Kosthold er en stor del av treningen, og man kommer ingen vei hvis man sluntrer unna her. Disse to jentene tuller ihvertfall ikke med kostholdet sitt, for så ville de aldri hatt en så sterk og sunn fysikk. 

Og, en siste ting. Har en drøm og en visjon om å kunne nærme meg en lignende form, men jeg tenker altså på veldig lang sikt. Så jeg stresser ikke, og har jo heller ingen ambisjoner om at det skal bety ALT for meg. Men det er jo virkelig ingenting som motiverer meg mer enn alle positive helsegevinster man sitter igjen med hvis man kommer i gang med en sunn og sterk livsstil. 

...kveldssol.

Idyll...

Jeg mener, i et multikulturelt forhold, så er det mye man må finne seg i, men jeg finner meg virkelig ikke i at sangen går sånn her:

Lille Peter Ederkop kravlet op at Muren, så ko(om)m regnen og skulled Peter ne(eeee)d...

Jeg mener. Det er jo en sang med bevegelse. Ja, ok, Danskene har lite bevegelse i kroppen, og har nok vært smarte da de laget sangen sånn. (Med tanke på at Tuborg er nasjonaldrikken). Men det stakkars barnet mitt synes det er veldig rart når hun sitter og slår seg på hodet hver gang faren sitter og synger sangen, og han bare fortsetter med "the Ederkop-Move"...

Så, once and for all: Petter Edderkopp klatret på Min Hatt! Sånn er det bare!

Bare et lite utbrudd i ferietida...

 



Nå forstår jeg hvordan Pippa Middleton har det. Hun ble verdensberømt den dagen hun var verdens vakreste brudepike/forlover i brylluppet til søster Kate. Eller Catherine som hun skal kalles framover. Men, uansett hvor mye navnet Pippa var på alles tunger ei lita stund, så kan hun aldri outshine søsteren sin. 

Jeg skal være min vakre, talentfulle lillesøster Camillas forlover når hun skal gifte seg i Oktober. Mamma sier jeg er Camillas Pippa. Det ser ut som om det kan passe bedre enn man tror. For Camilla er kjendis. Snart. Så når hun går oppover den røde løper på bryllupsdagen sin med meg til å rette sløret så kan man jo bare håpe det står følgende i SeogHør, dagen etter:

"Årets kjendisbryllup: Brudens søster har Norges flotteste rumpe"

Men, det er vel mer sannsynlig at det står:

"Jenta med englestemmen fikk endelig sin prins"

Eller:

"Hele Norges Camilla Fredrikke er blitt frue"

For, så hardt det er å innrømme, så er jeg nok ingen Pippa, og min søster er ingen Kate. Hun er mer, mye mer. Hun er en hardtarbeidende musiker, som iherdig jobber for success. 

Og det hjelper. 

Nå har hun nemlig gitt ut sin første singel på iTunes, og det går virkelig over all forventning. Hun er tett på å være hele Norges nye Favorittjente. Og det er ikke så merkelig. Hu synger seg rett inn i hjertet ditt. Jeg lover. 

Last ned singelen hennes her og hør selv:

http://itunes.apple.com/no/album/life-is-a-once-in-a-lifetime/id449768307

Sjekk også bloggen hennes: camillafredrikke.blogg.no og hør flere av hennes låter. 



Ja, nå skal dere høre. Jeg har prøvd det meste som motivasjon. Men jeg kommer ikke riktig i gang igjen med formen slik den en gang var (sommeren 2009). I prinsippet så er kroppen minimalt forandret etter graviditet og barnefødsel, og vektmessig er jeg sånn omtrent der jeg var før jeg ble gravid. Muskler, derimot, er det ikke mye av, og det er det som jeg synes er pent. En veltrent, muskuløs kropp. 

Men, med fare for å høres altfor kroppsfiksert ut (er ikke alle det?), så savner jeg mange av helsegevinstene med å trene regelmessig og ha en sterkere kropp. Overskuddet som kommer gjennom trening er absolutt min motiasjon nummer 1. Deretter kommer den automatiske lysten til å leve sundere, bedre selvtillit, bedre humør og bedre holdning. God holdning gjør mye med en kropp, og jeg kan godt se jeg har sunket sammen litt de siste åra. I tillegg er sprettrumpa borte, og den skal så absolutt trenes tilbake igjen. 

 Jeg er tidenes dårligste til å holde slike avtaler med meg selv, så jeg har rett og slett laget et avkrysningsskjema som jeg skal bruke når jeg oppdaterer treninga her på bloggen. I tillegg skal det komme formbilder hver uke. 1. august er en mandag, så jeg kommer nok med "Før" bilder den dagen. Formbildene kommer på fredag morgen. Det er den dagen jeg vil være ferdig med 3-4 av ukas 5 økter, og sannsynligvis den dagen jeg føler meg i best form. 

Kostholdsmessig er jeg generelt motivert til å være sunn. Sommeren er vanskelig her i Danmark, for vi spiser ute hele tiden. Men det er ingen unnskyldning. Jeg må spise masse mer for å oppnå resultater, men også sunnere. Husker da jeg trena 5 ganger i uka tidligere, så hadde jeg allerede spist 3 måltider før lunch. Jeg kan godt merke det på matlysten når jeg trener, og det kan jo kun være positivt for resultatet når det kommer til muskelbygging. Jeg spiser generelt litt(!) lowcarb, så det fortsetter jeg nok med, og prøver å øke protein- og fettinntak istedet.

Jeg vet at kroppsfokus i blogger ikke er særlig populært. Det er derfor viktig av meg å understreke at dette IKKE er trening og slanking, men trening for å oppnå en mer muskuløs kropp. Jeg har på ingen måte behov for å gå ned i vekt, snarere tvert imot, og ønsker på ingen måte fokus på vekt. Jeg vil ha mitt speilbilde som fokus, og et mål om markerte muskler. 

Jeg vil også vise andre og meg selv at man selvfølgelig kan være veltrent selv om man har fått barn. Det finnes ingen "regel" om at mødre ikke kan være muskuløse og stolte over kroppen sin. Jeg vil bli en stolt og sterk mamma. Og det gjør ikke noe om mannen min synes jeg er lekker heller. 

Jeg vil også understreke at jeg regner med, og er forberedt på litt negative kommentarer rundt dette. Men jeg tar det ikke så tungt. Jeg skal nok kunne forsvare min misjon. 

Så tror jeg at jeg har fått notert ned det hele. Jeg gleder meg, og skal bruke resten av Juli måned på å motivere meg selv. Jeg har også ordnet meg et lite motivasjonsskjema:



Dette innlegget ble skrevet og posta i hui og hast i går (trodde jeg). Vi dro hjemmefra klokka 11 på formiddagen og kom ikke hjem før klokka 01 i natt, så jeg har overhodet ikke lagt merke til at det aldri ble posta. Men jeg poster det nå allikevel. 

Gratulerer så mye med 25 års dagen verdens beste tante, lillesøster og venninne!

Det er heldigvis noe som heter bedre sent enn aldri, og det kan jo ikke være noe annet enn superhyggelig å få en hel masse gratulasjoner i 2 dager. Klikke på bildet eller linken under for å legge igjen en liten gratulasjon.

www.camillafredrikke.blogg.no