• 26.jul.2011     Kl.09:28
  • Troen på livet vårt...

    Ord kan ikke beskrive de følelsene man sitter med når man hører om dramaet som utspilte seg i Oslo og på Utøya fredag kveld. Det føltes så uvirkelig, og det første man tenker er at det umulig kan stemme. Når man så får se de iskalde fakta i øynene morgenen etter, går det sakte men sikkert opp for en. Hele lørdagen gikk med til å se nyheter. Sannsynligvis for de fleste. Man sitter med et konstant håp om at det hele bare skal være en vond drøm. Men det er det ikke. 

    Jeg var selv på utøya for 11-12 år siden. Fine Utøya med alle de engasjerte ungdommene. Utøya, som er et fantastisk sted hvor ungdom kan stå sammen. Utøya, som er et sted ungdom utvikler seg, skaper nye vennskap, lærer nye ting og deltar. Deltar i alt fra politiske debatter, til sport, til konkurranser og konserter. Utøya, det fine sommerstedet med alle de gode minnene. 

    For noen. Men desverre ikke for alle. Ikke for de som var der i år, ikke for de som kom hjem, og ikke for de som aldri vendte hjem. 

    Det som imponerer meg mest med ungdommene som var på Utøya under denne tragedien, er noe jeg leste i en artikkel i går kveld. En gutt som hadde gjemt seg på toalettet i over 2 timer kunne fortelle at da de kom på fastlandet satt mange av ungdommene og snakket om hvor fint de hadde hatt det på Torsdag kveld. Er det ikke utrolig? Disse ungdommene har hatt døden pustende i nakken, men klarer allikevel og tenke på det positive de gjorde dagen tidligere. 

    Jeg er dypt rørt, imponert og kan ikke annet enn å bøye meg i støvet for disse flotte, sterke ungdommene. De har sett og opplevd noe man ikke kan forestille seg, men allikevel er de bestemt på å klare å gå videre. Det er unge mennesker med mengder av håp og pågangsmot. Det er unge, norske mennesker. Det gjør meg stolt av å være norsk!

    Men man skal ikke glemme de omkomne, de skadede, og alle pårørende. Jeg kondolerer på mitt dypeste, og jeg håper de pårørende kan se håpet jeg ser i de ungdommene som overlevde. 

    Jeg tenner mitt lys for de omkomne hver dag. Jeg håper lyset i de overlevnes hjerter er tent for alltid. 

     

    Vil gjerne avslutte med de 3 første vers av Nordahl Griegs dikt; Til Ungdommen, da jeg synes det sier mye om den norske ungdommen i dag.

     

    Kringsatt av fiender,

    gå inn i din tid!

    Under en blodig storm -

    vi deg til strid!

     

    Kanskje du spør i angst,

    udekket, åpen:

    hva skal jeg kjempe med

    hva er mitt våpen?

     

    Her er ditt vern mot vold,

    her er ditt sverd:

    troen på livet vårt,

    menneskets verd.



  • 10.jul.2011     Kl.11:24
  • Det er diiiin dag i daaaaag! (Red. Igår)

    Dette innlegget ble skrevet og posta i hui og hast i går (trodde jeg). Vi dro hjemmefra klokka 11 på formiddagen og kom ikke hjem før klokka 01 i natt, så jeg har overhodet ikke lagt merke til at det aldri ble posta. Men jeg poster det nå allikevel. 

    Gratulerer så mye med 25 års dagen verdens beste tante, lillesøster og venninne!

     



    Det er heldigvis noe som heter bedre sent enn aldri, og det kan jo ikke være noe annet enn superhyggelig å få en hel masse gratulasjoner i 2 dager. Klikke på bildet eller linken under for å legge igjen en liten gratulasjon.

     

    www.camillafredrikke.blogg.no



  • 09.jul.2011     Kl.07:25
  • Litt visdom som start på dagen



    



  • 07.jul.2011     Kl.21:40
  • Velkommen til verden!

    Så vil jeg ønske familien Wheelbug (www.wheelbug.blogg.no) gratulerer med en liten gutt. (Trykk på bloggnavnet for å lese hennes blgg og gratulere med gutten)

    Helt perfektliten skapning og en stor familielykke!

    Jeg håper hele familien nyter tiden og hverandre. De blir så alt for fort store, men det vet de jo godt som tobarnsforeldre. 

    Lykke til videre! Jeg gleder meg til å følge deg videre på bloggen, Wheelbug.



    

    Klem fra meg og min lille familie i Danmark.



  • 07.jul.2011     Kl.09:14
  • Vær mot andre...

    Jeg kom på en liten historie idag, som jeg bare MÅ fortelle. 

    For de som ikke kjenner til min noe spesielle "omgangskrets", hvis man overhodet kan kalle det for det når vi ikke er sammen så mye, vil jeg gjerne påpeke at jeg lar denne personen som jeg skal fortelle om forbli ANONYM. For dere som kjenner meg litt bedre, så er dere sannsynligvis fullstendig klar over hvem dette dreier seg om, men jeg ber dere respektere at jeg ikke ønsker å nevne navn. 

    Så har jeg nok helgardert meg fra alle kanter her. 

    Dette er en liten samtalesnutt som fant sted ca 6 mnd etter jeg flytta til Danmark. Én ting jeg ikke var vant til, var at folk tydeligvis har en ekstrem evne til å være bunn ærlig her. Eller, ærlig og ærlig, men man stikker i hevertfall ikke sine meninger om andre mennesker under en stol.

     

    Samtalen gikk som følger:

    ANONYM rører ved mitt sirlig krøllede (mener nå jeg), hår, grynter med nesa og sier: "Guuuuud, hvor er det slidt dit hår"

    MERETHE: "Eh, tak?" (hva skal man si???)

    PHILLIP: "Jeg synes hendes hår er vakkert!" (Fliiink Phillip!)

    ANONYM: "Ja, ja, kærlighed gør blind!" (!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!)

     



    

    Hææææ? Hvem sier sånt da? Nå sier jeg ikke at ANONYM ikke er i sin fulle rett til å si hva hun mener. Men, den rollen hun har i min "omgangskrets" burde tilsi at man er normalt høflig mot andre...

    ER dere ikke enige?

     

     



  • 14.jun.2011     Kl.21:36
  • Jeg tror jeg elsker NAV!

    Du vet, når det er en fyr du vet av, som du har sett på avstand, men ikke snakket med. Og du kjenner han heller ikke. Men du vet utrolig masse om han. Og selv om mange du kjenner, de aller fleste snakker dritt om han, så forsvarer du han i ditt still sinn. Fordi han er utrolig mye bedre enn alternativet. 

     

    Sånn har jeg det. Det er altså en ærlig sak. NAV ville vært så mye bedre for meg, enn fuckings Danmark. Fra jeg var 14 år har jeg arbeidet i Norge og tjent mine egne penger. Jeg har hatt opptil 3 jobber samtidig som jeg har studert, og jeg har virkelig betalt min del av gildet til den norske stat. Det ville jeg nok også nytt godt av, i min situasjon - i Norge. 

    Men, når man så flytter til et annet land gir man opp alle sine Norske rettigheter, og også muligheten for å få et forhold til NAV. 

    Fint nok...

    Men jævlig synd når man flytter til et land som har kvalitetssikret seg mot innvandrere (meg, ja!) som kommer til landet og lever på andre folks skattepenger. 

    Enda mer synd når jeg faktisk har jobba her, men, fikk sparken fordi jeg var gravid...

    Og mest synd fordi at ingen mennesker informerte meg omm fordelen med å ha en A-kasse, og en fagforening.

    Og aller mest synd fordi jeg derfor ikke har noen rettigheter. WHAT-SO-EVER!

    Så, jeg hadde gitt ALT for å hakjære NAVakkurat nå. Til og med hvis det var humørsyke, vrange og hjerteløse NAV, som prøvde å bli kvitt meg. Det ville iallefall gi meg ett lite håp, bare at NAV eksisterte...

     

    OG, til sist i dette klageinnlegget vil jeg PÅPEKE at jeg er PISST over at jeg ikke har NOEN rettigheter i Norge akkurat nå, med tanke på hvor mye jeg faktisk har jobbet i mitt liv. OG pga at jeg er norsk statsborger. Her i Danmark har jeg INGEN rettigheter fordi jeg IKKE er dansk statsborger.

    Snakk om å bli falle gjennom sprekka da gitt.

     



    

    Og ja, jeg vet fullstendig godt at det er mange som har det værre enn meg og bla bla bla. Men jeg har også RETTIGHETER. Eller, tydeligvis ikke.

     



  • 01.mar.2011     Kl.08:07
  • Det må dere virkelig unnskylde...

    Jeg er elendig på bloggenga nå. Og jeg vet jeg lirer ut av meg mange kjedelige "se hva jeg har kjøpt"- innlegg for tiden. Men jeg er litt tom for inspirasjon. Og jeg har det møkktravelt(?). Har en oppgave som skal inn søndag, skal til sverige imorgen, har mødregruppe torsdag og legetime til Emilia fredag. Lørdag skal Phillip i bursdag og mandag kommer mamma nedover. Søndag er dagen den oppgaven ferdigstilles og leveres. Og fram til da må jeg bruke hvert ledige øyeblikk jeg har. Dermed går det utover blogginga.

    Eh, og i tillegg har jeg kjøpt meg Iphone4. Aner ikke hvordan jeg skal blogge fra den. Og den er bare mye mer spennende enn pc'n for tida.

    Noen som vet hvordan jeg blogger fra Iphone4?

    Ellers så får dere ha en fin dag. Skal oppdatere senere. Hvis jeg får tid. Ihvertfall hvis jeg får blogget fra telefonen.

     



    (Bilde fra google.dk)



  • 23.feb.2011     Kl.18:49
  • Lost Match - NEW SONG!

    SÅ har min kjære lillesøster Camilla Fredrikke gjort det igjen...

     

     



  • 15.feb.2011     Kl.12:54
  • Pekefingeren

    I dag vil jeg gjerne dele ut et par pekefingre i "fy-skam-deg-du"-kategorien.

    Den første går til Postdanmark som aldri kommer med pakken fra mamma som burde ha vært her i midten av forrige uke, senest. Det er da helt utrolig at det ikke skal gå an???

    Den andre går til lånekassen i Norge. Fordi de har et halvt års behandlingstid pluss pluss, og når saken endelig er ferdigbehandla stopper det bare helt opp. SKal jeg vente i enda et halvt år nå eller?

    Fy skam!

     

     






  • 09.feb.2011     Kl.09:15
  • Jeg er med i en helt egen tv-serie!

    Og den utspiller seg inne i hodene våre når vi leser de utrolig gode, skildrende og fantasifulle innleggene som Cecilie skriver på bloggen sin http://www.babyblog.blogg.no.

    Her har hun laget sin egen Wisteria lane, hvor hun adopterer oss frustrerte bloggefurer, én etter én. Jeg har i hemmelighet drømt om denne dagen lenge, og endelig kom den. Jeg våknet i morges helt uvitende om det fantastiske som skulle skje idag. Slo på tv´n så min lille småsyke Emilia kunne sitte i senga og kose seg litt, tok fram pc´n og skulle sjekke mail. Der lyser det mot meg:

    "Du er adoptert"

    Tankene flagrer rundt i hodet, jeg farer opp av sengen for å hente batterilader og en kopp kaffe, og kan sette meg ned i ro og mak og lese hva Cecilie har skrevet om meg. Emilia sitter nærmest å rister på hodet av mammaen sin som oppfører seg som en fjortiss.

     

    Takk, Cecilie, You made my day. Og jeg gleder meg til å være med på alle dine påfunn!



    Perlen

    Perlen

    27, Trondheim

    Hei! Jeg er en ekte Perle som befinner seg i København hvor det er dejligt å være norsk. Den 14.07.10 ble jeg mamma, og den 29.11.10 ble jeg kone. Det har vært et stort år for meg og min lille familie, og jeg gleder meg til å se hva 2011 bringer for oss. Hvis du vil følge med, så forteller jeg det meste her på bloggen. Jeg kan kontaktes på mail: merethethangstad@gmail.com

    hits